Jeg vil ikke kalle meg noen troféjeger, hva nå det måtte være, men er vel snarere en enkel «kjøttjeger». Samtidig liker jeg å ta vare på jaktminner og føler glede ved å felle et flott dyr. Jeg ser ikke noe galt ved det, og jeg har problemer med å se så mye galt ved såkalt troféjakt. Og hva er egentlig troféjakt? Hva skiller egentlig troféjakt fra en «vanlig» norsk jakt? Lite eller ingenting er min påstand. I en kronikk på NRK Ytring: En troféjegers bekjennelser, er jeg kjettersk nok til å forsvare både troféjakt generelt, og jakten på Cecil spesielt.