Når to jegere skyter på samme dyr, kan det oppstå uenighet om retten til geviret og annet. Det er sjelden slik uenig går hele veien til domstolen, men slik endte en hjortejakt i Skjåk i 2019. Jeg kommenterte denne saken i bladet «Jakt» nr. 10 -2020, og dette er basert på denne kommentaren.
Den 3. oktober 2019 var sju av jaktlagets ni medlemmer på storviltjakt i Skjåk. Jeger A startet i vest og slapp gråhunden. Hunden fant dyr og A meldte fra på radio om at han ville stille inn på losen. Etter en god times tid kunne A se hunden og en kronhjort. Han skjøt og traff hjorten, men den forsvant med hunden etter. Dette kunne også jaktlaget se på Wehunt.
Etter åtte minutter stoppet hjorten igjen for hunden i stålos. Hjorten hadde da gått 1100 m i luftlinje, og nærmere 1500 m i terrenget. A spurte over radioen hvem som var nærmest losen. Jeger B var nærmest og hadde gunstig vind. Han fikk derfor beskjed om å gå mot stålosen.
Da B var ca. 100 meter unna så han at hjorten lå på bakken med hunden losende i nærheten. Han trakk seg tilbake og konfererte med jaktleder. Etter noe tid skal hjorten har reist seg, og så ut til å ville løpe. B skjøt da sitt skudd, som skytter nummer to. Det hadde da gått 21 minutter etter den var påskutt første gang. Hjorten løp så 50-100 meter og falt om død.
Jaktlaget bestemmer at B skal ha geviret
I forkant av jakta var jaktlaget blitt enige om at i slike tilfeller skulle det være jegeren som skjøt det dødelige skuddet som var rettmessig eier av trofeet. Allerede under jaktlagets transport av hjorten til slakteplassen, tok jaktlederen opp spørsmålet om hvem som hadde rett på geviret. A mente han hadde skutt et dødelig skudd og gjorde krav på trofeet.
Da hjorten ble flådd fant de As kule yttersiden av hjortens venstre bog, og på innsiden av skinnet. Den hadde ikke truffet vitale organer. Bs skudd var derimot et godt lungetreff og hans kule ble funnet bakerst i den ene lungen. Jaktleder og flertallet i jaktlaget bestemte etter dette at B var den som hadde skutt det dødelige skuddet, og som dermed var skulle få geviret.
A bringer saken inn for tingretten
A aksepterte ikke dette og brakte saken inn for tingretten. I retten var skytterne uenige om skuddvinkelen og kulebanen. Jaktlagslederen mente det ikke var inngangshull på hjortens høyre side. Derimot var det brukket tre ribbein på dyrets høyre side, og her ble det funnet en blå plasttupp. Den stammet fra kula B skjøt, en Barnes TTSX. Alle var også enige om at Bs skudd var dødelig.
Da det var på det rene at Bs skudd var dødelig, var spørsmålet for retten hvorvidt As skudd var dødelig. Siden det ble funnet en blå plasttupp fra Bs kule, mente retten det var mest sannsynlig at ribbeinsbruddene skyldtes hans skudd. B mente at As skudd bare gikk gjennom bogen fra foran på dyret og mot venstre. Dette ble for retten illustrert ved en pinne som var stukket gjennom sårkanalen. A mente på sin side at denne pinnen bare var satt inn et tilfeldig sted.
Det første skuddet var ikke dødelig
Retten festet imidlertid ikke lit til det siste. Retten fremholdt at man på bildene så pinnen både der den var stukket inn på dyrets venstre side og der den stakk ut på fremsiden av dyret. Dette tydet på at pinnen var stukket gjennom hele bogen på dyret, og at dette var sårkanalen fra As kule. Dette tilsa også, ifølge retten, at As skudd kun var et kjøttsår gjennom bogen, og ikke hadde truffet noe livsviktig organ i brysthulen. Retten viste også til at heller ikke de fremlagte bildene viste noe kulehull på venstre siden av hjortens brysthule. Dette var i tråd med forklaringen til jaktlagsleder og et annet lagsmedlem, som hadde foretatt «obduksjonen» av hjorten.
Retten kunne strengt tatt ha stanset der: Et slikt kjøttsår vil ikke være dødelig, i hvert fall ikke før etter lang tid. Retten viste imidlertid videre til en forskningsrapport fra NINA, hvor det fremgikk at en elg som lever lengre enn 30 sekunder, bør regnes som skadeskutt, og uavhengig av hvor den gjenfinnes. På 30 sekunder er det i samme rapport antatt at en elg kan bevege seg maksimalt 300 meter, og at fluktstrekningen vil være kortere for en hjort da dette er et mindre dyr.
Retten er enig med jaktlaget
Etter dette konkluderte retten med at As skudd gjennom bogen ikke kunne regnes som dødelig, og at hjortegeviret tilhørte B. Til tross for mye mediaomtale og ståhei i sosiale medier, anket ikke A dommen og den er dermed rettskraftig. Etter min mening med god grunn.
Etter mitt syn er dette en grundig og riktig dom. I dette tilfellet var jaktlaget enige om geviret skulle tilfalle den første jegeren som skjøt et dødelig skudd. Dødelig skudd i denne sammenhengen må forstås som et forsvarlig dødelig skudd, og hvor dyret faller uten at det må anses som skadeskutt. Jeger A skjøt ikke noe slikt dødelig skudd i denne saken.
Hva er reglene om retten til et gevir?
Retten til et gevir eller trofe er ikke lovregulert og må avgjøres etter hva som er avtalt jegerne imellom. I prinsippet står jegere og et jaktlag fritt til å vedta sine egne regler om slike spørsmål. I motsetning til hva som kanskje gjaldt for noen tiår siden, og hvor både behovet for matauk og jegermoral var annerledes, må regelen som dette jaktlaget hadde vedtatt også anses som hovedregelen. I mangel av avtale vil det derfor være et krav om at førsteskuddet skal være et forsvarlig plassert og dødelig skudd, og som må avgrenses mot skadeskyting. Denne regelen er også beskrevet i «Jaktleders ansvar» på s. 16:
«Mangt et elgjaktlag har gått i oppløsning på grunn av krangel om gevir. Dette er et punkt som bør avklares slik at alle på jaktlaget er klar over den praksis som jaktlaget følger. Derfor bør dette inn i de interne reglene. Vanlig praksis: «Geviret tilfaller skytteren. Den regnes som skytter, som har første dødelige skudd i dyret». Det første dødelige skuddet betyr at brysthula skal være perforert, det holder ikke å få inn et halvdårlig vomskudd, som på sikt er dødelig.» «JAKTLEDERS ANSVAR» S. 16, NORGES JEGER- OG FISKERFORBUND (NJFF), 2017:
I samme retning uttaler Vidar Holte i bladet «Jakt» 10-2019 s. 54: «Her i Norge er det gjerne skikk og bruk at førsteskuddet må sitte i vitale deler/brystregionen om førsteskuddet skal telle når man skal avgjøre hvem som skal ha trofeet.» Også treff i sentralnervesystemet vil naturligvis et vitalt og dødelig treff i denne sammenhengen. Dette også uavhengig av om en annen jeger, for eksempel hundeføreren, må skyte et avlivingsskudd mot et immobilisert dyr. Dette synes også å være regelen i Sverige, hvor det Svenska Jägareforbundet skriver:
«I det fall mer än en jägare lossat skott mot ett djur bör – som huvudregel – gälla att den som först träffat det med en kula i hjärta, lungor eller lever skall anses ha fällt det.
Denna princip ställer krav på väl ansatta och jägarmässiga skot. […] Eftersom vilt kan fällas utan träff inom detta begränsade område kan självfallet inte huvudregeln alltid tillämpas. […]
En sådan situation är då en jägare träffat djuret – exempelvis kotpelarträff – så att det fallit på skottplatsen eller i nära anslutning till denna, men det har avlivats av någon annan (passgranne, hundförare) eftersom han själv av exempelvis säkerhetsskäl inte kunnat göra detta. Jägaren som avlossat skottet som fick till följd att djuret föll bör i sådant fall anses ha fällt det.»SVENSKE JÄGARFORBUNDET
Er det en god og fornuftig regel?
Et krav om forsvarlig plassert og dødelig skudd er en fornuftig regel. For det første er det normalt det som vil kreves for at man kan berge et felt vilt. For det andre vil ikke en slik regel oppmuntre til at noen avgir et raskt sleivskudd «for å sikre seg troféet». En regel om «første treff», og uavhengig av treffpunkt, vil kunne føre til en slik holdning. Dette vil igjen kunne medføre unødvendig skadeskyting. Dette er naturligvis forkastelig og stikk i strid med det som er en av jaktas grunnregler: At man ikke skal skyte et skudd før man er trygg på at det vil føre til en forsvarlig felling.
Hva er et dødelig skudd og skadeskyting?
Grensen for hva som skal anses for skadeskyting er ikke klar, og den er ikke definert i lovverket. Spørsmålet kan også omformuleres til: Hvor langt løper et dødt dyr? Som de fleste jegere vet, så dør ikke et dyr umiddelbart, selv med et perfekt treff i både hjerte og lunger. Dyret dør først når hjernen ikke blir tilført oksygen. Med treff i hjerte- og lungeregionen vil dyret som hovedregel løpe et godt stykke før det forblør og dør. Forskning tilsier at en voksen elg med skudd gjennom begge lunger normalt vil ha en fluktstrekning på 65 meter før den faller om og dør. Maksimalt kan den holde seg oppreist i 30 sekunder etter kuletreffet før den mister bevisstheten og faller om som følge av forblødning. Basert på en fart på 10 m/s (36 km/h) gir dette en maksimal forflytning på 300 meter. Ut fra en dyrevelferdsmessig betraktning definerer de 300 meter som en grenseverdi for skadeskyting av elg. En voksen elg som går lengre enn 300 meter anses etter dette som skadeskutt.
Dette har også overføringsverdi til andre klovdyr, men mindre dyr vil gjerne løpe noe kortere. Også i sluttrapporten fra NJFF og DN «Bedre jakt på hjort, elg og villrein», 2009, s. 7 heter det at: «En forutsetning for at skuddet skulle regnes som dødelig var at dyret ble funnet dødt innenfor 300 meter». Dette er imidlertid ikke nærmere begrunnet eller utdypet. Disse synspunktene kan sikkert diskuteres, men i mangel av bedre definisjoner, kan man etter mitt syn legge dette til grunn som en tommelfingerregel: Med andre ord at dersom en fluktstrekning overstiger 300 meter så bør det anses som en skadeskyting.
Uansett er det på det rene at en hjort med et forsvarlig (dødelig) treff i vitale organer ikke vil løpe 1100 m i luftlinje, og nærmere 1500 m i terrenget over åtte minutter. For deretter å leve i ytterligere 13 minutter, og totalt 21 minutter.
Kunne jaktlederen eller jaktlaget gjort noe annerledes?
På sosiale medier var det sterke meninger. Som vanlig er gjerne meningene sterkere jo mindre kjennskap folk har til saken og saksområdet. Flere steder ble også jaktleder kritisert. Det er det etter mitt syn ikke grunnlag for. Etter min mening gjorde jaktleder og -laget alt riktig. De hadde blitt enige om regler på forhånd. De foretok en skikkelig skuddundersøkelse ved slaktingen og de avgjorde etter dette hvilken jeger som skulle ha trofeet. Ingen jaktleder kan heller nekte en jeger å anlegge en sak for domstolen, dersom han eller hun er uenig. Sånn bør det naturligvis heller ikke være.
Hva ved ettersøk?
På sosiale medier er det blitt brukt mot dommen at en ettersøksjeger etter dette kan gjøre krav på trofeet. Det er ikke treffende. Et ettersøk ved en ekstern og tilkalt ettersøksjeger er ikke noen jakt som gir rett til et trofe. Her er forutsetningene helt annerledes: Ettersøksjegeren gjennomfører et ettersøk, og driver ikke jakt. «Trofeet» til ettersøksjegeren er å avslutte viltets lidelser. Dette ligger stilltiende forutsatt mellom ettersøksjegere og jegere som trenger hjelp. Naturligvis kan en jeger, eller et jaktlag, gi geviret til ettersøksjegeren etter et vellykket ettersøk, men det må i så fall være en som en gave og en gest for god innsats. Ikke alle jegere vil kanskje føle for å beholde et slikt gevir. Derimot vil en tilkalt ettersøksjeger etter mitt syn aldri ha krav på noe trofé med mindre dette var uttrykkelig avtalt med jegeren på forhånd.
***