rett og regler om jakt og våpen

Kategori: Ukategorisert

Løs ettersøkshund – hva sier loven?

Faksimile fra «Jakt» nr. 3 -2020

Man skal ikke ha gått mange ettersøk før du erfarer situasjoner hvor du ikke klarer å ta igjen det skadede dyret: Du bare «trykker» det foran deg. Hva gjør du da?

Årsaken kan gjerne være at det er skadet i et bein, og et trebeint hjortedyr holder god fart. Det samme vil kunne være tilfellet ved for eksempel kjeve- og vomskader eller ryggtaggskudd. I slike tilfeller er det gunstig å kunne sette ut poster, men det er ofte ikke mulig, og gir heller ikke alltid resultat.

Slipp av ettersøkshunden er da den beste løsningen

Ofte vil ekvipasjen støkke ut dyret fra et sårleie. I slike tilfeller bør da ettersøkshunden kunne slippes for å stoppe dyret. Enten bør da ha en komplett ettersøkshund, det vil si en hund som både behersker sporarbeid i line og i tillegg kan slippes løs for å stoppe dyret, eller en egen løshund som kan slippes. Poenget med å slippe hunden er, som Magne Klokset skriver i boka «Ettersøk» på s. 62, enten «å stille dyret eller for å dra det ned».

Noen viltarter står lettere for hund enn andre, for eksempel elg, men et beinskadet rådyr vil normalt ikke stå for en hund medmindre det er svært skadet. Dette må da enten stoppes og holdes nede til hundeføreren kommer og kan avlive det, eller avlives av ettersøkshunden.

Linearbeidet er alltid det viktigste for en ettersøkshund, men noen situasjoner vil best løses ved at hunden slippes. Da stilles hundens mot og selvstendighet på stor prøve.

Er det lov?

Det er slett ikke alle ettersøkshunder som er i stand til dette, og noen mener til og med at det er ulovlig. I NJFFs kurshefte «Ettersøk – for de viderekommende» på s. 26 heter det:

«I våre andre nordiske land så er det tillatt med det en kaller «hetshund», altså en hund som innhenter og tar livet av det skadde dyret. I Norge er dette ikke tillatt i følge viltlovens § 20, der det står ‘Til felling av vilt under jakt kan bare brukes skytevåpen med ladning av krutt’».

NJFFs kurshefte «Ettersøk – for de viderekommende» på s. 26

Hva er en hetshund?

Dette er ikke riktig. For det første er det ikke treffende å hevde at en «hetshund» er en spesiell hund som skal innhente og ta livet av det skadde dyret, i hvert fall ikke i Norden. Derimot er det viktig med en ettersøkshund som også kan slippes og stoppe vilt. Hvordan dyret stoppes, enten med stålos eller ved at det dras ned, er stengt tatt ikke avgjørende. Dette vil også variere både med viltarten og individene – både hos viltet og hundene. Om hunden selv evner å avlive viltet, noe få hunder gjør, må snarere ses på som en bonus med tanke på dyrevelferd. Målet, og det viktige, er jo å kunne avlive et slikt skadet vilt så snart som mulig og spare det for lidelse, jf. utøvelsesforskriften § 27.  

Det kan se brutalt ut, men den mest dyrevennlige måten å få avlivet visse typer av skadet vilt, er å slippe ettersøkshunden. Her Bismark i aksjon. Foto: Kim Lindgren, reg. schweisshundefører DK.

Denne hetsegenskapen fremheves i land med kompetente ettersøksmiljøer. I Danmark kaller de også denne delen av ettersøket for «hetz», og det er en del av godkjenningsprøven for å bli godkjent ekvipasje. Danskene, med sine 184 registrerte schweisshundeførere, holder for øvrig et beundringsverdig høyt nivå. Danske ettersøkshunder i dermed stor grad også komplette ettersøkshunder som både sporer i line, men også kan slippes for å stoppe. Dette gjelder også i Tyskland, og det er ikke tilfeldig at det brukes et uttrykk fra tysk: ‘hetzen’ betyr å jage hurtig.

Viltloven § 20 forbyr ikke løs ettersøkshund

For det andre oppstiller ikke viltloven § 20 noe forbud mot en slik avliving. Paragrafen, som har overskriften «bruk av våpen under jakt», påbyr at vilt «under jakt» skal felles med «skytevåpen med ladning av krutt». Det er ikke naturlig å si at en ettersøksekvipasje som skal innhente og avlive et skadet vilt driver «jakt» i relasjon til viltloven § 20, og uavhengig om dyret ble påskutt under jakt etter påkjørt i trafikken. I de to situasjonene gjør det seg naturligvis gjeldende helt andre og ulike hensyn enn ved jakt. Formålet med bestemmelsen er dessuten å regulere bruk av våpen, ikke bruk av hund under ettersøk. Av forarbeidene fremgår det at den skal forby «luft, fjær- og gassdrevne våpen, pil og bue, armbrøst og pusterør, sprettert og slynger» til jakt. Det finnes, naturlig nok, ikke et spor av at lovgiver ville forby en viltskarp ettersøkshund. Noen slik vurdering er aldri gjort av lovgiver. Formåls- eller reelle hensyn tilsier heller ikke noen slik forståelse. Tvert imot.

Høyesteretts kjennelse i Rt. 1989 s. 973, som gjaldt bruk av kunstig lys, står heller ikke i motsetningsforhold her. Derimot vil det ikke være tillatt med alminnelig jakt hvor hunden er ment å skulle avlive dyret, som «catch dog». Dette er ikke i samsvar viltloven § 19 og dyrevelferdsloven § 20, som henholdsvis beskytter viltet og jakthunden. Men det blir en annen skål.

Viltloven § 20 må dessuten tolkes i lys av dyrevelferdsloven, straffelovens nødrettsbestemmelse og utøvelsesforskriften som regulerer ettersøksplikten. Etter utøvelsesforskriften § 27 har den som «skadeskyter storvilt» plikt til å «gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig». Selv om denne bestemmelsen direkte retter seg mot jegeren, kan det ikke være noen tvil om at dette også er oppgaven til ettersøksekvipasjen, som er nevnt i § 23: Et alvorlig skadet vilt skal avlives «snarest mulig». Også Miljødirektoratet synes å være på samme linje. I veilederen M-520 til utøvelsesforskriften skriver de:

«Skadet hjortevilt vil ofte bevege seg unna ettersøksekvipasjen. Det kan da være hensiktsmessig at hunden gis anledning til å stoppe dyret. Slik hund må da slippes. For å oppnå størst mulig sannsynlighet for at hunden i slike tilfeller klarer å stoppe dyret, bør det fortrinnsvis benyttes erfarne hunder som tidligere har vist seg i stand til å stoppe dyr som prøver å trekke seg unna.» 

Miljødirektoratets veileder M-520 til utøvelsesforskriften

Hjelpeplikt etter dyrevelferdsloven § 4

Etter dyrevelferdsloven § 4 gjelder det dessuten en alminnelig hjelpeplikt for dyr. Dersom «det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som påtreffer dyret avlive dette med det samme». Slik avliving skal som hovedregel «skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte», jf. dyrevelferdsloven § 12 første ledd, men av tredje ledd går det fram at avliving «i nødstilfelle» bare «i størst mulig grad [skal] skje i samsvar» med dette. Det åpnes nettopp for det ganske selvfølgelige: At et skadet dyr som «ikke kan leve eller bli friskt», kan avlives «med det samme» og på den måten som må anses mest forsvarlig. Derfor er det også en generell nødrettsbestemmelse i straffeloven § 17. En annen forståelse ville dessuten gjøre det ulovlig å bruke hund på skadeskutt småvilt, for eksempel å apportere en skadet fugl. En lite fornuftig regel det også skulle man mene – og heldigvis ikke god jus.

Våpenforskriften § 9 – et knivforbud til besvær

Etter våpenforskriften § 9 er visse knivtyper forbudt, blant annet stiletter og springkniver. Forbudet er uklart, særlig etter Borgarting lagmannsretts dom av 4. desember 2017 (LB-2017-24663), og at det etter denne dommen har fått et utilsiktet og uhensiktsmessig nedslagsfelt, særlig ved at stilettbegrepet er tolket utvidende. Det er tvilsomt hvorvidt dette tolkingsresultatet tilfredsstiller analogiforbudet som følger av Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.

Artikkelen er publisert i Tidsskrift for strafferett nr. 3 – 2018 s. 181 flg.  Denne kan kjøpes på Idunn.no ellers kan du lese versjonen som ble innsendt til tidsskriftets redaksjon, her: Våpenforskriften § 9 – et knivforbud til besvær

Bruk av kunstig lys ved ettersøk – to skritt fram og ett tilbake

Den 1. juni 2016 har kunstig lys under ettersøk vært tillatt i to år. Etter mange år, og etter atskillig kritikk, ble omsider viltloven § 20 endret i 2014 – etter en uheldig rettstilstand som følge av en høyesterettsdom i 1989. Lovendringen  var et stort fremskritt for dyrevelferd og jegerne, og i Jakt 4/2016 har jeg utdypet dette.

Ettersøk i mørket er krevende og bør om mulig unngås. Ikke sjelden er det likevel nødvendig å gjøre ettersøk i nattemørket. Da er man også avhengig av å kunne bruke kunstig lys, fortrinnsvis i form av ei hode- eller håndlykt. Hva som ligger i uttrykket «kunstig lys» har jeg skrevet om i Jakt 10/2015 og her.

I viltloven § 20 heter det: «Ved ettersøk … har jegeren bevisbyrden for at påskytingen er lovlig. Jegeren skal varsle politi, jaktrettshaver og kommunen om bruken av kunstig lys før ettersøket tar til.» Bortsett fra at det er tungvint og unødvendig å måtte varsle hele tre instanser, er varslingsplikten uproblematisk. Derimot har jeg to innvendinger: For det første forutsetter Miljødirektoratet i et notat at jegerne først må «undersøke skuddplassen uten bruk av lys». Først når «dyret ikke lar seg finne innenfor den avstanden et dødelig såret dyr forventes å ligge, vil det være snakk om skadeskyting og et ettersøk kan starte.» Notatet er ikke lov, men det er et direktiv som er upraktisk og uforståelig. Det burde være tillatt å undersøke skuddplassen med lys når mørket siger på. Et slikt forbud blir neppe etterlevd i praksis. Jeg tror de fleste jegere vil undersøke skuddplassen med lys og for å se om viltet ligger dødt. Dette er også mest fornuftige. Rådet må da også være å varsle om at ettersøk må iverksettes med kunstig lys, fremfor å rote rundt på skuddplassen i mørket.

For det andre, og det er atskillig verre, så er det svært betenkelig å innføre en regel med omvendt bevisbyrde. Det er grunnfestet i enhver rettsstat at den som er anklaget for en straffbar handling skal anses som uskyldig inntil staten har ført bevis for det motsatte. Prinsippet er også nedfelt i blant annet EMK. Å gjøre unntak herfra knytter det seg sterke rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til. Derfor kunne man ventet seg en solid begrunnelse for hvorfor lovgiver mente det var tvingende nødvendig å uthule prinsippet. Men det finnes ikke. Spørsmålet er knapt viet spalteplass i forarbeidene og begrunnelsen er mest fraværende.

I proposisjonen heter det at formålet var «å motvirke misbruk av kunstig lys». Men hva er faren for ulovlig bruk av lys når jegeren er pålagt å varsle før det brukes? Og dersom det er fare for misbruk, hva med faren for justismord? Videre vises det til at «kravene til jegeren dermed ville ha god rettslig parallellitet til den nåværende regel om forfølgningsrett i viltloven § 34». Dette er syltynt. For det første er situasjonene ganske så forskjellige. For det andre er bevisbyrderegelen i viltloven § 34 svært, og kanskje urimelig, streng. Hvordan skal en jeger kunne bevise at påskytingen hans var lovlig og uten bruk av lys? En umulig oppgave med mindre jegeren har med seg vitner eller har filmet skuddet. Til tross for dette var det ingen som reagerte på dette forslaget. Beklageligvis fikk vi med dette en svært uheldig regel. Endringen av viltloven § 20 var derfor to skritt fram, men dessverre også ett tilbake.

Pål S. Jensen

lys_til_ettersok_jakt 4-16

 

 

Denne siden drives av natur- og jaktinteresserte Zenit advokater i Tønsberg. Vi driver spesialisert innenfor tvisteløsning og kontraktsrett, hovedsakelig innenfor næringslivsjus, men siden et par av oss også er ivrige jegere og skyttere har vi også hatt flere saker om våpenloven, viltloven og faunakriminalitet.

Du er velkommen til å kontakte oss dersom du har spørsmål.

© 2021 Jaktjus

Tema av Anders NorénOpp ↑