Kategori: Ukategorisert

Når to jegere skyter på samme dyr, kan det oppstå uenighet. Det er sjelden slik uenighet går hele veien til domstolen, men slik endte en hjortejakt i Skjåk i 2019. Jeg kommenterte denne saken i «Jakt» nr. 10 -2020, og artikkelen her basert på denne kommentaren.

Den 3. oktober 2019 var sju av jaktlagets ni medlemmer på storviltjakt i Skjåk. Jeger A startet i vest og slapp gråhunden. Hunden fant dyr og A meldte fra på radio om at han ville stille inn på losen. Etter en god times tid kunne A se hunden og en kronhjort. Han skjøt og traff hjorten, men den forsvant med hunden etter. Dette kunne også jaktlaget se på Wehunt.

Etter åtte minutter stoppet hjorten igjen for hunden i stålos. Hjorten hadde da gått 1100 m i luftlinje, og nærmere 1500 m i terrenget. A spurte over radioen hvem som var nærmest losen. Jeger B var nærmest og hadde gunstig vind. Han fikk derfor beskjed om å gå mot stålosen.

Da B var ca. 100 meter unna så han at hjorten lå på bakken med hunden losende i nærheten. Han trakk seg tilbake og konfererte med jaktleder. Etter noe tid skal hjorten har reist seg, og så ut til å ville løpe. B skjøt da sitt skudd, som skytter nummer to. Det hadde da gått 21 minutter etter den var påskutt første gang. Hjorten løp så 50-100 meter og falt om død.

Jaktlaget bestemmer at B skal ha geviret

I forkant av jakta var jaktlaget blitt enige om at i slike tilfeller skulle det være jegeren som skjøt det dødelige skuddet som var rettmessig eier av trofeet. Allerede under jaktlagets transport av hjorten til slakteplassen, tok jaktlederen opp spørsmålet om hvem som hadde rett på geviret. A mente han hadde skutt et dødelig skudd og gjorde krav på trofeet.

Da hjorten ble flådd fant de As kule yttersiden av hjortens venstre bog, og på innsiden av skinnet. Den hadde ikke truffet vitale organer. Bs skudd var derimot et godt lungetreff og hans kule ble funnet bakerst i den ene lungen. Jaktleder og flertallet i jaktlaget bestemte etter dette at B var den som hadde skutt det dødelige skuddet, og som dermed var skulle få geviret.

A bringer saken inn for tingretten

A aksepterte ikke dette og brakte saken inn for tingretten. I retten var skytterne uenige om skuddvinkelen og kulebanen. Jaktlagslederen mente det ikke var inngangshull på hjortens høyre side. Derimot var det brukket tre ribbein på dyrets høyre side, og her ble det funnet en blå plasttupp. Den stammet fra kula B skjøt, en Barnes TTSX. Alle var også enige om at Bs skudd var dødelig.

Da det var på det rene at Bs skudd var dødelig, var spørsmålet for retten hvorvidt As skudd var dødelig. Siden det ble funnet en blå plasttupp fra Bs kule, mente retten det var mest sannsynlig at ribbeinsbruddene skyldtes hans skudd. B mente at As skudd bare gikk gjennom bogen fra foran på dyret og mot venstre. Dette ble for retten illustrert ved en pinne som var stukket gjennom sårkanalen. A mente på sin side at denne pinnen bare var satt inn et tilfeldig sted.

As skudd var ikke dødelig

Retten festet imidlertid ikke lit til det siste. Retten fremholdt at man på bildene så pinnen både der den var stukket inn på dyrets venstre side og der den stakk ut på fremsiden av dyret. Dette tydet på at pinnen var stukket gjennom hele bogen på dyret, og at dette var sårkanalen fra As kule. Dette tilsa også, ifølge retten, at As skudd kun var et kjøttsår gjennom bogen, og ikke hadde truffet noe livsviktig organ i brysthulen. Retten viste også til at heller ikke de fremlagte bildene viste noe kulehull på venstre siden av hjortens brysthule. Dette var i tråd med forklaringen til jaktlagsleder og et annet lagsmedlem, som hadde foretatt «obduksjonen» av hjorten.

Retten kunne strengt tatt ha stanset der: Et slikt kjøttsår vil ikke være dødelig, i hvert fall ikke før etter lang tid. Retten viste imidlertid videre til en forskningsrapport fra NINA, hvor det fremgikk at en elg som lever lengre enn 30 sekunder, bør regnes som skadeskutt, og uavhengig av hvor den gjenfinnes. På 30 sekunder er det i samme rapport antatt at en elg kan bevege seg maksimalt 300 meter, og at fluktstrekningen vil være kortere for en hjort da dette er et mindre dyr.

Retten er enig med jaktlaget

Etter dette konkluderte retten med at As skudd gjennom bogen ikke kunne regnes som dødelig, og at hjortegeviret tilhørte B. Til tross for mye mediaomtale og ståhei i sosiale medier, anket ikke A dommen og den er dermed rettskraftig. Etter min mening med god grunn.  

Etter mitt syn er dette en grundig og riktig dom. I dette tilfellet var jaktlaget enige om geviret skulle tilfalle den første jegeren som skjøt et dødelig skudd. Dødelig skudd i denne sammenhengen må forstås som et forsvarlig dødelig skudd, og hvor dyret faller uten at det må anses som skadeskutt. Jeger A skjøt ikke noe slikt dødelig skudd i denne saken.

Hva er reglene om retten til et gevir?

Retten til et gevir eller trofe er ikke lovregulert og må avgjøres etter hva som er avtalt jegerne imellom. I prinsippet står jegere og et jaktlag fritt til å vedta sine egne regler om slike spørsmål. I motsetning til hva som kanskje gjaldt for noen tiår siden, og hvor både behovet for matauk og jegermoral var annerledes, må regelen som dette jaktlaget hadde vedtatt også anses som hovedregelen. I mangel av avtale vil det derfor være et krav om at førsteskuddet skal være et forsvarlig plassert og dødelig skudd, og som må avgrenses mot skadeskyting. Denne regelen er også beskrevet i «Jaktleders ansvar» på s. 16:

«Mangt et elgjaktlag har gått i oppløsning på grunn av krangel om gevir. Dette er et punkt som bør avklares slik at alle på jaktlaget er klar over den praksis som jaktlaget følger. Derfor bør dette inn i de interne reglene. Vanlig praksis: «Geviret tilfaller skytteren. Den regnes som skytter, som har første dødelige skudd i dyret». Det første dødelige skuddet betyr at brysthula skal være perforert, det holder ikke å få inn et halvdårlig vomskudd, som på sikt er dødelig.»  

«Jaktleders ansvar» s. 16, Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), 2017:

I samme retning uttaler Vidar Holte i bladet «Jakt» 10-2019 s. 54: «Her i Norge er det gjerne skikk og bruk at førsteskuddet må sitte i vitale deler/brystregionen om førsteskuddet skal telle når man skal avgjøre hvem som skal ha trofeet.» Også treff i sentralnervesystemet vil naturligvis et vitalt og dødelig treff i denne sammenhengen. Dette også uavhengig av om en annen jeger, for eksempel hundeføreren, må skyte et avlivingsskudd mot et immobilisert dyr. Dette synes også å være regelen i Sverige, hvor det Svenska Jägareforbundet skriver:

«I det fall mer än en jägare lossat skott mot ett djur bör – som huvudregel – gälla att den som först träffat det med en kula i hjärta, lungor eller lever skall anses ha fällt det.

Denna princip ställer krav på väl ansatta och jägarmässiga skot. […] Eftersom vilt kan fällas utan träff inom detta begränsade område kan självfallet inte huvudregeln alltid tillämpas. […]

En sådan situation är då en jägare träffat djuret – exempelvis kotpelarträff – så att det fallit på skottplatsen eller i nära anslutning till denna, men det har avlivats av någon annan (passgranne, hundförare) eftersom han själv av exempelvis säkerhetsskäl inte kunnat göra detta. Jägaren som avlossat skottet som fick till följd att djuret föll bör i sådant fall anses ha fällt det.»

Svenske Jägarforbundet

Er det en god og fornuftig regel?

Et krav om forsvarlig plassert og dødelig skudd er en fornuftig regel. For det første er det normalt det som vil kreves for at man kan berge et felt vilt. For det andre vil ikke en slik regel oppmuntre til at noen avgir et raskt sleivskudd «for å sikre seg troféet». En regel om «første treff», og uavhengig av treffpunkt, vil kunne føre til en slik holdning. Dette vil igjen kunne medføre unødvendig skadeskyting. Dette er naturligvis forkastelig og stikk i strid med det som er en av jaktas grunnregler: At man ikke skal skyte et skudd før man er trygg på at det vil føre til en forsvarlig felling.     

Hva er et dødelig skudd og skadeskyting?

Grensen for hva som skal anses for skadeskyting er ikke klar, og den er ikke definert i lovverket. Spørsmålet kan også omformuleres til: Hvor langt løper et dødt dyr? Som de fleste jegere vet, så dør ikke et dyr umiddelbart, selv med et perfekt treff i både hjerte og lunger. Dyret dør først når hjernen ikke blir tilført oksygen. Med treff i hjerte- og lungeregionen vil dyret som hovedregel løpe et godt stykke før det forblør og dør. Forskning tilsier at en voksen elg med skudd gjennom begge lunger normalt vil ha en fluktstrekning på 65 meter før den faller om og dør. Maksimalt kan den holde seg oppreist i 30 sekunder etter kuletreffet før den mister bevisstheten og faller om som følge av forblødning. Basert på en fart på 10 m/s (36 km/h) gir dette en maksimal forflytning på 300 meter. Ut fra en dyrevelferdsmessig betraktning definerer de 300 meter som en grenseverdi for skadeskyting av elg. En voksen elg som går lengre enn 300 meter anses etter dette som skadeskutt.

Dette har også overføringsverdi til andre klovdyr, men mindre dyr vil gjerne løpe noe kortere. Også i sluttrapporten fra NJFF og DN «Bedre jakt på hjort, elg og villrein», 2009, s. 7 heter det at: «En forutsetning for at skuddet skulle regnes som dødelig var at dyret ble funnet dødt innenfor 300 meter». Dette er imidlertid ikke nærmere begrunnet eller utdypet. Disse synspunktene kan sikkert diskuteres, men i mangel av bedre definisjoner, kan man etter mitt syn legge dette til grunn som en tommelfingerregel: Med andre ord at dersom en fluktstrekning overstiger 300 meter så bør det anses som en skadeskyting. Dette temaet er også nærmere behandlet i denne artikkelen.

Uansett er det på det rene at en hjort med et forsvarlig (dødelig) treff i vitale organer ikke vil løpe 1100 m i luftlinje, og nærmere 1500 m i terrenget over åtte minutter. For deretter å leve i ytterligere 13 minutter, og totalt 21 minutter.   

Kunne jaktlederen eller jaktlaget gjort noe annerledes?

På sosiale medier var det sterke meninger. Som vanlig er gjerne meningene sterkere jo mindre kjennskap folk har til saken og saksområdet. Flere steder ble også jaktleder kritisert. Det er det etter mitt syn ikke grunnlag for. Etter min mening gjorde jaktleder og -laget alt riktig. De hadde blitt enige om regler på forhånd. De foretok en skikkelig skuddundersøkelse ved slaktingen og de avgjorde etter dette hvilken jeger som skulle ha trofeet. Ingen jaktleder kan heller nekte en jeger å anlegge en sak for domstolen, dersom han eller hun er uenig. Sånn bør det naturligvis heller ikke være.

Hva ved ettersøk?

På sosiale medier er det blitt brukt mot dommen at en ettersøksjeger etter dette kan gjøre krav på trofeet. Det er ikke treffende. Et ettersøk ved en ekstern og tilkalt ettersøksjeger er ikke noen jakt som gir rett til et trofe. Her er forutsetningene helt annerledes: Ettersøksjegeren gjennomfører et ettersøk, og driver ikke jakt. «Trofeet» til ettersøksjegeren er å avslutte viltets lidelser. Dette ligger stilltiende forutsatt mellom ettersøksjegere og jegere som trenger hjelp. Naturligvis kan en jeger, eller et jaktlag, gi geviret til ettersøksjegeren etter et vellykket ettersøk, men det må i så fall være en som en gave og en gest for god innsats. Ikke alle jegere vil kanskje føle for å beholde et slikt gevir. Derimot vil en tilkalt ettersøksjeger etter mitt syn aldri ha krav på noe trofé med mindre dette var uttrykkelig avtalt med jegeren på forhånd.       

***

Man skal ikke ha gått mange ettersøk før du erfarer situasjoner hvor du ikke klarer å ta igjen det skadede dyret: Du bare «trykker» det foran deg. Hva gjør du da?

Årsaken kan gjerne være at det er skadet i et bein, og et trebeint hjortedyr holder god fart. Det samme vil kunne være tilfellet ved for eksempel kjeve- og vomskader eller ryggtaggskudd. I slike tilfeller er det gunstig å kunne sette ut poster, men det er ofte ikke mulig, og gir heller ikke alltid resultat.

Slipp av ettersøkshunden er da den beste løsningen

Ofte vil ekvipasjen støkke ut dyret fra et sårleie. I slike tilfeller bør da ettersøkshunden kunne slippes for å stoppe dyret. Enten bør da ha en komplett ettersøkshund, det vil si en hund som både behersker sporarbeid i line og i tillegg kan slippes løs for å stoppe dyret, eller en egen løshund som kan slippes. Poenget med å slippe hunden er, som Magne Klokset skriver i boka «Ettersøk» på s. 62, enten «å stille dyret eller for å dra det ned».

Noen viltarter står lettere for hund enn andre, for eksempel elg, men et beinskadet rådyr vil normalt ikke stå for en hund medmindre det er svært skadet. Dette må da enten stoppes og holdes nede til hundeføreren kommer og kan avlive det, eller avlives av ettersøkshunden.

Er det lov?

Det er slett ikke alle ettersøkshunder som er i stand til dette, og noen mener til og med at det er ulovlig. I NJFFs kurshefte «Ettersøk – for de viderekommende» på s. 26 heter det:

«I våre andre nordiske land så er det tillatt med det en kaller «hetshund», altså en hund som innhenter og tar livet av det skadde dyret. I Norge er dette ikke tillatt i følge viltlovens § 20, der det står ‘Til felling av vilt under jakt kan bare brukes skytevåpen med ladning av krutt’».

NJFFs kurshefte «Ettersøk – for de viderekommende» på s. 26

Hva er en hetshund?

Dette er ikke riktig. For det første er det ikke treffende å hevde at en «hetshund» er en spesiell hund som skal innhente og ta livet av det skadde dyret, i hvert fall ikke i Norden. Derimot er det viktig med en ettersøkshund som også kan slippes og stoppe vilt. Hvordan dyret stoppes, enten med stålos eller ved at det dras ned, er stengt tatt ikke avgjørende. Dette vil også variere både med viltarten og individene – både hos viltet og hundene. Om hunden selv evner å avlive viltet, noe få hunder gjør, må snarere ses på som en bonus med tanke på dyrevelferd. Målet, og det viktige, er jo å kunne avlive et slikt skadet vilt så snart som mulig og spare det for lidelse, jf. utøvelsesforskriften § 27.  

Denne hetsegenskapen fremheves i land med kompetente ettersøksmiljøer. I Danmark kaller de også denne delen av ettersøket for «hetz», og det er en del av godkjenningsprøven for å bli godkjent ekvipasje. Danskene, med sine 184 registrerte schweisshundeførere, holder for øvrig et beundringsverdig høyt nivå. Danske ettersøkshunder i dermed stor grad også komplette ettersøkshunder som både sporer i line, men også kan slippes for å stoppe. Dette gjelder også i Tyskland, og det er ikke tilfeldig at det brukes et uttrykk fra tysk: ‘hetzen’ betyr å jage hurtig.

Viltloven § 20 forbyr ikke løs ettersøkshund

For det andre oppstiller ikke viltloven § 20 noe forbud mot en slik avliving. Paragrafen, som har overskriften «bruk av våpen under jakt», påbyr at vilt «under jakt» skal felles med «skytevåpen med ladning av krutt». Det er ikke en naturlig språklig forståelse å si at en ettersøksekvipasje, som skal innhente og avlive et skadet vilt, driver «jakt» i relasjon til viltloven § 20. Dette gjelder uavhengig om dyret ble påskutt under jakt eller påkjørt i trafikken. I ettersøkssituasjonen gjør det seg naturligvis gjeldende helt andre hensyn enn ved jakt. Formålet med bestemmelsen er dessuten å regulere bruk av våpen, ikke bruk av hund under ettersøk. Av forarbeidene fremgår det at den skal forby «luft, fjær- og gassdrevne våpen, pil og bue, armbrøst og pusterør, sprettert og slynger» til jakt. Det finnes, naturlig nok, ikke et spor av at lovgiver ville forby en viltskarp ettersøkshund. Noen slik vurdering er aldri gjort av lovgiver. Formåls- eller reelle hensyn tilsier heller ikke noen slik forståelse. Tvert imot.

Høyesteretts kjennelse i Rt. 1989 s. 973, som gjaldt bruk av kunstig lys, står heller ikke i motsetningsforhold her. Derimot vil det ikke være tillatt med alminnelig jakt hvor hunden er ment å skulle avlive dyret, som «catch dog». Dette er ikke i samsvar viltloven § 19 og dyrevelferdsloven § 20, som henholdsvis beskytter viltet og jakthunden. Men det blir en annen skål.

Viltloven § 20 må dessuten tolkes i lys av dyrevelferdsloven, straffelovens nødrettsbestemmelse og utøvelsesforskriften som regulerer ettersøksplikten. Etter utøvelsesforskriften § 27 har den som «skadeskyter storvilt» plikt til å «gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig». Selv om denne bestemmelsen direkte retter seg mot jegeren, kan det ikke være noen tvil om at dette også er oppgaven til ettersøksekvipasjen, som er nevnt i § 23: Et alvorlig skadet vilt skal avlives «snarest mulig». Også Miljødirektoratet synes å være på samme linje. I veilederen M-520 til utøvelsesforskriften skriver de:

«Skadet hjortevilt vil ofte bevege seg unna ettersøksekvipasjen. Det kan da være hensiktsmessig at hunden gis anledning til å stoppe dyret. Slik hund må da slippes. For å oppnå størst mulig sannsynlighet for at hunden i slike tilfeller klarer å stoppe dyret, bør det fortrinnsvis benyttes erfarne hunder som tidligere har vist seg i stand til å stoppe dyr som prøver å trekke seg unna.» 

Miljødirektoratets veileder M-520 til utøvelsesforskriften

Hjelpeplikt etter dyrevelferdsloven § 4

Etter dyrevelferdsloven § 4 gjelder det dessuten en alminnelig hjelpeplikt for dyr. Dersom «det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som påtreffer dyret avlive dette med det samme». Slik avliving skal som hovedregel «skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte», jf. dyrevelferdsloven § 12 første ledd, men av tredje ledd går det fram at avliving «i nødstilfelle» bare «i størst mulig grad [skal] skje i samsvar» med dette. Det åpnes nettopp for det ganske selvfølgelige: At et skadet dyr som «ikke kan leve eller bli friskt», kan avlives «med det samme» og på den måten som må anses mest forsvarlig. Derfor er det også en generell nødrettsbestemmelse i straffeloven § 17. En annen forståelse ville dessuten gjøre det ulovlig å bruke hund på skadeskutt småvilt, for eksempel å apportere en skadet fugl. En lite fornuftig regel det også skulle man mene – og heldigvis ikke god jus.

Etter våpenforskriften § 9 er visse knivtyper forbudt, blant annet stiletter og springkniver. Forbudet er uklart, særlig etter Borgarting lagmannsretts dom av 4. desember 2017 (LB-2017-24663), og at det etter denne dommen har fått et utilsiktet og uhensiktsmessig nedslagsfelt, særlig ved at stilettbegrepet er tolket utvidende. Det er tvilsomt hvorvidt dette tolkingsresultatet tilfredsstiller analogiforbudet som følger av Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.

Artikkelen er publisert i Tidsskrift for strafferett nr. 3 – 2018 s. 181 flg.  Denne kan kjøpes på Idunn.no ellers kan du lese versjonen som ble innsendt til tidsskriftets redaksjon, her: Våpenforskriften § 9 – et knivforbud til besvær

Den 1. juni 2016 har kunstig lys under ettersøk vært tillatt i to år. Etter mange år, og etter atskillig kritikk, ble omsider viltloven § 20 endret i 2014 – etter en uheldig rettstilstand som følge av en høyesterettsdom i 1989. Lovendringen  var et stort fremskritt for dyrevelferd og jegerne, og i Jakt 4/2016 har jeg utdypet dette.

Ettersøk i mørket er krevende og bør om mulig unngås. Ikke sjelden er det likevel nødvendig å gjøre ettersøk i nattemørket. Da er man også avhengig av å kunne bruke kunstig lys, fortrinnsvis i form av ei hode- eller håndlykt. Hva som ligger i uttrykket «kunstig lys» har jeg skrevet om i Jakt 10/2015 og her.

I viltloven § 20 heter det: «Ved ettersøk … har jegeren bevisbyrden for at påskytingen er lovlig. Jegeren skal varsle politi, jaktrettshaver og kommunen om bruken av kunstig lys før ettersøket tar til.» Bortsett fra at det er tungvint og unødvendig å måtte varsle hele tre instanser, er varslingsplikten uproblematisk. Derimot har jeg to innvendinger: For det første forutsetter Miljødirektoratet i et notat at jegerne først må «undersøke skuddplassen uten bruk av lys». Først når «dyret ikke lar seg finne innenfor den avstanden et dødelig såret dyr forventes å ligge, vil det være snakk om skadeskyting og et ettersøk kan starte.» Notatet er ikke lov, men det er et direktiv som er upraktisk og uforståelig. Det burde være tillatt å undersøke skuddplassen med lys når mørket siger på. Et slikt forbud blir neppe etterlevd i praksis. Jeg tror de fleste jegere vil undersøke skuddplassen med lys og for å se om viltet ligger dødt. Dette er også mest fornuftige. Rådet må da også være å varsle om at ettersøk må iverksettes med kunstig lys, fremfor å rote rundt på skuddplassen i mørket.

For det andre, og det er atskillig verre, så er det svært betenkelig å innføre en regel med omvendt bevisbyrde. Det er grunnfestet i enhver rettsstat at den som er anklaget for en straffbar handling skal anses som uskyldig inntil staten har ført bevis for det motsatte. Prinsippet er også nedfelt i blant annet EMK. Å gjøre unntak herfra knytter det seg sterke rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til. Derfor kunne man ventet seg en solid begrunnelse for hvorfor lovgiver mente det var tvingende nødvendig å uthule prinsippet. Men det finnes ikke. Spørsmålet er knapt viet spalteplass i forarbeidene og begrunnelsen er mest fraværende.

I proposisjonen heter det at formålet var «å motvirke misbruk av kunstig lys». Men hva er faren for ulovlig bruk av lys når jegeren er pålagt å varsle før det brukes? Og dersom det er fare for misbruk, hva med faren for justismord? Videre vises det til at «kravene til jegeren dermed ville ha god rettslig parallellitet til den nåværende regel om forfølgningsrett i viltloven § 34». Dette er syltynt. For det første er situasjonene ganske så forskjellige. For det andre er bevisbyrderegelen i viltloven § 34 svært, og kanskje urimelig, streng. Hvordan skal en jeger kunne bevise at påskytingen hans var lovlig og uten bruk av lys? En umulig oppgave med mindre jegeren har med seg vitner eller har filmet skuddet. Til tross for dette var det ingen som reagerte på dette forslaget. Beklageligvis fikk vi med dette en svært uheldig regel. Endringen av viltloven § 20 var derfor to skritt fram, men dessverre også ett tilbake.

Pål S. Jensen

 

 

Denne siden drives av natur- og jaktinteresserte Zenit advokater i Tønsberg. Vi driver spesialisert innenfor tvisteløsning og kontraktsrett, hovedsakelig innenfor næringslivsjus, men siden et par av oss også er ivrige jegere og skyttere har vi også hatt flere saker om våpenloven, viltloven og faunakriminalitet.

Du er velkommen til å kontakte oss dersom du har spørsmål.