Den 1. juni 2016 har kunstig lys under ettersøk vært tillatt i to år. Etter mange år, og etter atskillig kritikk, ble omsider viltloven § 20 endret i 2014 – etter en uheldig rettstilstand som følge av en høyesterettsdom i 1989. Lovendringen var et stort fremskritt for dyrevelferd og jegerne, og i Jakt 4/2016 har jeg utdypet dette.
Ettersøk i mørket er krevende og bør om mulig unngås. Ikke sjelden er det likevel nødvendig å gjøre ettersøk i nattemørket. Da er man også avhengig av å kunne bruke kunstig lys, fortrinnsvis i form av ei hode- eller håndlykt. Hva som ligger i uttrykket «kunstig lys» har jeg skrevet om i Jakt 10/2015 og her.
I viltloven § 20 heter det: «Ved ettersøk … har jegeren bevisbyrden for at påskytingen er lovlig. Jegeren skal varsle politi, jaktrettshaver og kommunen om bruken av kunstig lys før ettersøket tar til.» Bortsett fra at det er tungvint og unødvendig å måtte varsle hele tre instanser, er varslingsplikten uproblematisk. Derimot har jeg to innvendinger: For det første forutsetter Miljødirektoratet i et notat at jegerne først må «undersøke skuddplassen uten bruk av lys». Først når «dyret ikke lar seg finne innenfor den avstanden et dødelig såret dyr forventes å ligge, vil det være snakk om skadeskyting og et ettersøk kan starte.» Notatet er ikke lov, men det er et direktiv som er upraktisk og uforståelig. Det burde være tillatt å undersøke skuddplassen med lys når mørket siger på. Et slikt forbud blir neppe etterlevd i praksis. Jeg tror de fleste jegere vil undersøke skuddplassen med lys og for å se om viltet ligger dødt. Dette er også mest fornuftige. Rådet må da også være å varsle om at ettersøk må iverksettes med kunstig lys, fremfor å rote rundt på skuddplassen i mørket.
For det andre, og det er atskillig verre, så er det svært betenkelig å innføre en regel med omvendt bevisbyrde. Det er grunnfestet i enhver rettsstat at den som er anklaget for en straffbar handling skal anses som uskyldig inntil staten har ført bevis for det motsatte. Prinsippet er også nedfelt i blant annet EMK. Å gjøre unntak herfra knytter det seg sterke rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til. Derfor kunne man ventet seg en solid begrunnelse for hvorfor lovgiver mente det var tvingende nødvendig å uthule prinsippet. Men det finnes ikke. Spørsmålet er knapt viet spalteplass i forarbeidene og begrunnelsen er mest fraværende.
I proposisjonen heter det at formålet var «å motvirke misbruk av kunstig lys». Men hva er faren for ulovlig bruk av lys når jegeren er pålagt å varsle før det brukes? Og dersom det er fare for misbruk, hva med faren for justismord? Videre vises det til at «kravene til jegeren dermed ville ha god rettslig parallellitet til den nåværende regel om forfølgningsrett i viltloven § 34». Dette er syltynt. For det første er situasjonene ganske så forskjellige. For det andre er bevisbyrderegelen i viltloven § 34 svært, og kanskje urimelig, streng. Hvordan skal en jeger kunne bevise at påskytingen hans var lovlig og uten bruk av lys? En umulig oppgave med mindre jegeren har med seg vitner eller har filmet skuddet. Til tross for dette var det ingen som reagerte på dette forslaget. Beklageligvis fikk vi med dette en svært uheldig regel. Endringen av viltloven § 20 var derfor to skritt fram, men dessverre også ett tilbake.
Pål S. Jensen
